Rakel Haslund-Gjerrild

Eros, begjær og menneskelig streben: I Rakel Haslund-Gjerrilds kunststykke av en roman Adam i Paradis åpenbarer det seg for leserens øyne et dypt innsiktsfullt portrett av et sansende menneskes livsvilje. Et menneske som på en gang befinner seg på sidelinjen og i alltings sentrum.

Rakel Haslund-Gjerrild debuterte i 2016 med den stilsikre, realistiske novellesamlingen Øer og utga i 2020 den foruroligende, klimadystopiske undergangsromanen Alle himlens fugle. Med sin eksofiktive roman Adam i Paradis viser hun at hun tilsynelatende kan skrive alt hun bestemmer seg for.

Kunstmaleren Kristian Zahrtmann (1843–1917) inntar en spesiell plass i den danske kunsthistorien og finnes nå også som en markant litterær fantasi i Rakel Haslund-Gjerrilds roman Adam i Paradis. Men det krever ikke særlig kjennskap til verken maleren eller hans tid å lese romanen. Kristian Zahrtmann eksisterer gjennom Rakel Haslund-Gjerrilds suverene fortellerkraft. Og som hun kan fortelle!

Året er 1913, helt på terskelen til Den store krigen, og Kristian Zahrtmann er ved romanens begynnelse i ferd med å omdanne sitt atelier i hjemmet i København til en frodiggrønn Edens hage med trær og palmer lånt fra botanisk hage. Han gjør klar til å male Adam keder sig i Paradisets have – maleriet som romanen låner tittel fra. Det er et portrett av en vakker, velskapt, naken mann, med en slange som snor seg opp mot det nesten utilslørte skjødet. Det oser av sanselighet. Av erotikk. Fargevalget er eksplosivt, overraskende. Slik er det i portrettet av Adam, og slik er Haslund-Gjerrilds skrift.

Språket hennes er både opulent og lett, mettet og rankt, det er synestesiframkallende, som her: ”Duften av sitrus gjør rommet oransje”. Språket byr på en rikdom av variasjoner. Romanen er et skattkammer av metaforer, lekende og dirrende. Haslund-Gjerrild greier både å sette oss tilbake i tid og skrive som om alt er nytt og friskt. Den historiske virkeligheten begrenser henne ikke, den ser snarere ut til å ha tilbudt henne adgang til et reservoar av kreativ frihet. Hun er nok historiens, men i spesiell grad diktekunstens forvalter. Hun låner oss øyne og et språk til å sanse med.

Det er karakteristisk for romanen at den benytter seg av dobbeltbunnetheten som et grep. Zahrtmann, som er romanens jeg-forteller, er spøkefull og provoserende, kraftfull og forfengelig, sart og selvsikker, framfus og gåtefull. Det er ikke gråtonene som preger portrettet, selv om tiden er ved å gå hovedpersonen forbi.

Om aldringen skriver Haslund-Gjerrild skånselsløst og vakkert. Da vi møter den 70-årige Zahrtmann, har han for lengst erkjent at han ikke er født i går. Tiden har satt seg i kroppen, leverplettene invaderer den, han ”dalmatiniseres”, som Haslund-Gjerrild skriver. ”Jeg tar meg selv i knoklene og trekker meg opp, virvel for virvel.” Men romanens forfallsmotiver genererer også en spenning. Selv om kroppens ruinaktige landskap skaper en lengsel etter det som var, er Zahrtmann ikke bare tilbakeskuende – det ligger også en lengsel etter noe mer som en rislende understrøm i romanen. Lengselens sug skaper en livfull streben.

Og det er spesielt det usagte Rakel Haslund-Gjerrild elegant legger inn som en drivkraft i romanen. ”Å ha et speil i hjemmet sitt. For en heslig idé.” Ikke alt tåler å se dagens lys. ”Bare gledene og de små sorgene bør man dele med hverandre, livet må man selv bære på.”

Som kunstner var han queer – han skilte sig kunstnerisk ut i sin samtid – men om hans liv på kanten av tidens seksualmoral kan det ikke snakkes. I romanen er det bare øyet som får lov til å røre. Haslund-Gjerrild kryssklipper raffinert mellom fiksjonen og historisk dokumentasjon som avdekker den store sedelighetssaken som utspiller seg i København i 1906–07. Her blir flere framtredende menn dømt for omgang med mannlige prostituerte. Spesielt gjengivelsen av Johannes V. Jensens knusende ondskapsfulle kronikk om Herman Bang skjærer seg inn i leseren. Tekstpassasjene understreker at folkedommen har man ikke noe å stille opp overfor. Det er på denne bakgrunnen forfatteren lar oss forstå at Zahrtmanns antakelig åpne seksualitet må forbli ved antydningene. 

I Adam i Paradis forener Haslund-Gjerrild den klare tanken med det sansemettede. Hun tilbyr oss adgang til et menneske med en tørst etter meningsfylde som visker ut en verden som, slik Haslund-Gjerrild selv formulerer det, tar seg ut som en falmet serviett.