Ann Jäderlund

Djupa, kärlek, ingen er resultatet av en mer enn tjue år lang poetisk undersøkelse av kjærligheten og ensomheten, kroppens sanselighet, dens nytelse og smerte. Ann Jäderlund har her føyd sammen tolv diktsuiter skrevet mellom 1992 og 2015 til en subtilt sammenholdt helhet som kretser rundt den dype kjærlighetens iboende negasjon – å elske dypt er å elske ingen, å elske inderlig er å være ensom. Det er en poesi som er skjør, men sterk; mystisk, men innbydende; bitvis brutal, men alltid enestående vakker.

Ann Jäderlund er en øyets poet, og også her spiller øyet og synet en sentral rolle. Det gjør også vannet, trærne, lyset, fargene (spesielt hvitt, denne dødens og livets farge). Jäderlunds poesi er dypt forankret i den fysiske verden, og synet er sansen hun først og fremst filtrerer den gjennom. Også kjærligheten er her en betraktningsakt: ”Du är okänd / men jag / ser dig”. I flere av diktene kommer moren og barnet igjen, en slags voldsom opprinnelseskjærlighet som oppstår i øyeblikket de "tøyer hverandre ut" med blikket. Slik er blikkets kraft – det forandrer alt det streifer ved, å se er å berøre. Det samme gjelder naturligvis språket, menneskets sjette sans.

Ann Jäderlund har helt siden starten hatt en særpreget stil og form, ikke minst gjelder det tekstens visuelle dimensjoner. Hun tar ofte i bruk av så vel kursivert som sperret skrift, kanskje for å understreke tekstens kvaliteter nettopp som tekst. Leseren skal ikke få glemme at tekst også er materie, men av en helt spesiell type – diktet er en dunkel konstruksjon som aldri til fulle kan plukkes fra hverandre eller avmystifiseres. Men det er i Jäderlunds tilfelle en slags imøtekommende mystisisme, som om hun sier: Dette er ordene, gjør med dem hva dere vil.

Den lange tilblivelsesperioden for Djupa. kärlek. ingen blir synlig i de tolv suitenes skiftende form og fokus. I suiten Synen er språket tykt, den rommer alle mulige og umulige nyanser av hvitt malt med bred pensel og i tunge flak. En Narkissosdikt er rytmisk, hypnotisk, sirkulær, Ginstfläckar skuren is stram og elegant. I flere suiter uten tittel skriver Jäderlund et listende, sart naturdikt med sørgerand, i Repulsion Polanski og Kantele till Stina Aronson bearbeider hun inntrykk fra film og litteratur. Felles for hele samlingen er imidlertid den uhyre kraften som vibrerer i hvert og ett av diktene, en kraft som oppstår i kollisjonen mellom mismot og livsglede.

Ann Jäderlund debuterte i 1985 med den fragmentariske diktsamlingen Vimpelstaden, og har siden den gang igjen og igjen befestet sin stilling som en av Sveriges mest særegne nålevende poeter. I tillegg til et titall diktsamlinger og to barnebøker har hun oversatt dikt av Emily Dickinson i den hyllede samlingen Gång på gång är skogarna rosa(2012). Jäderlund ble også nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2010, for sin diktsamling Vad hjälper det en människa om hon häller rent vatten över sig i alla sina dagar. Djupa, kärlek, ingen ble nominert til Augustpriset 2016.