Eli Hovdenak
Fuglen Tilde og trollet Torvald går av toget og inn i en stor, mørk skog. De hører skumle lyder, og Tilde blir redd. Hva er det for uhyrer, og hva er det de vil?
Men det er ingen ting å være redd for. Det viser seg at skogen er noen trær ved jernbanelinja. Mellom trærne er det ingen stygge uhyrer, bare andre fugler. Og de nifse lydene, de viser seg å komme fra to små ugler som også er redde, og som etter hvert blir Tilde og Torvalds nye venner. Det som først virket skremmende, var helt ufarlig.
Det er et tvetydig, nærmest gåtefullt landskap i Eli Hovdenaks Det var ikke en busk. Mye er gjenkjennbart. Enda mer er annerledes enn hva det ser ut til. På de første boksidene er landskapet mørkt og dystert, egnet til å skremme både store og små. Men like snart dukker humoren opp med tøysete ordspill, naive misforståelser og rare replikker. Selv illustrasjonene er morsomme på en underfundig, lavmælt måte. Tilde sier at trærne vokser feil vei. Men illustrasjonen viser at det er speilbildet i vannet. Tilde har glemt nøkkelen til hytta. Men vi ser den henge under mønet. Det gjør boken egnet for samtale mellom voksen og barn. Da vil samtalen kanskje handle om at det krever mot å gå inn i en mørk skog, men at det er godt å gjøre det med en venn. Dersom det ender med latter og nye vennskap, er det enda bedre.
En rekke kontraster støtter opp om ferden inn i skogen. Tilde er liten, Torvald er stor. Tilde snakker mye, Torvald er taus. Først er Tilde og de små uglene engstelige, til slutt er alle trygge.
Illustrasjonene er mørke, men blir etter hvert opplyst av røde, gule og grønne pastellfarger. Og humoren er en gjennomgående kontrast til det skumle. Til sammen blir det en robust og vakker helhet.
Det var ikke en busk kan virke som en liten og beskjeden bok, men viser seg å være original, mangfoldig og uvanlig gjennomarbeidet. Den står i gjeld til klassisk reiselektyre og kan leses symbolsk. Hovdenak har en særegen strek og er en personlig, litterær stemme i det norske bildeboklandskapet. På stillferdig vis makter hun å fortelle en historie om å bevege seg ut i det ukjente, på en måte som oppleves som både underholdende og berørende for leseren. Boka kan leses av modige barn og engstelige voksne, dvs. av de aller fleste av oss.
Eli Hovdenak, f. 1956, er en utdannet bildekunstner som er representert i bl.a. Nasjonalgalleriet, Riksgalleriet og Norsk kulturråd. Dette er hennes femte egenillustrerte barnebok. I 2014 fikk hun Kulturdepartementets pris for beste bildebok. Bøkene er oversatt til fransk.