Fredrik Prost

Motivering:

Leŋges hearggi Sáhčal fatnasa ("Spenn for reinbukken, skyv ut båten", ikke oversatt til norsk) er et mangfoldig kunstverk. Det er både en veiledning til samisk tradisjonell åndelighet og en vakkert diktet og ornamentert vitenskapelig fortelling som ikke er blitt fortalt tidligere – hvordan ta tilbake det man er blitt fortalt at for lengst er mistet: bruken av samiske trommer og samenes naturtro. I boka forteller Fredrik Prost – som er utøver av duodji, samisk håndverkstradisjon – om samiske verdier og åndelighet, som han har utforsket siden han ble voksen. Han forteller hvordan han ble utvalgt som ung, og om sin søken etter kunnskap. Som en ramme rundt sin fortelling har han flettet inn historiske fakta, informasjon fra samtidens kilder og også poesi. 

Da boka kom ut, uttalte professor i samisk kultur og litteratur Harald Gaski følgende: «Nå ble en ny Johan Turi født for samene.» I likhet med Turi bruker Prost en vitenskapelig måte å fortelle om sine erfaringer i prosaform på. Fortellingen begynner med en hendelse 300 år tilbake i tid, da noaidien Nilja Lässi ble fengslet og brent. På bakgrunn av denne hendelsen tegner Prost et helhetlig bilde av endringene i det samiske samfunnet fra begynnelsen av kolonialismen, med forbud mot samisk verdensanskuelse, og helt fram til nåtiden, der dekolonisering er et sentralt begrep i det samiske samfunnet og den offentlige samtalen om tradisjonell samisk tro begynner å modne. 

I boka følger vi Prost i hans personlige fortelling: hvordan han i begynnelsen får informasjon fra en eldre mann som har vært en kjent helbreder. «Det som nettopp var / Det som ennå lever i folkeminnet / Virker så langt borte / Har ingen fortalt / Har du ikke hørt / At det var for litt siden» (s. 37). 

Han opplever å bli kalt til å bli en noaidi, finner ånder som hjelper ham videre, og han utvikles til slutt til å veilede andre som er søkende. Det er en kjent dramaturgi i boka, der hovedpersonen kjemper og møter hindringer før han samler lærdom og utvikler seg til å mestre de nye utfordringene. 

Prost samler så sin lærdom om den samiske verdensanskuelsen og sambandet med naturen i bokform slik at andre samer, og spesielt de som har spesielle evner, skal ha tilgang til denne kunnskapen. Den kjente samiske artisten Mari Boine skriver i forordet: «Tenk hvis jeg hadde hatt denne boka» da hun som ung søkte etter stien til vår åndelige arv.  

Boka er vakkert utformet, og designer og illustratør Inga Wiktoria Påve, forfatterens livsledsager, har gjort et fremragende arbeid. Begynnelsen av hvert kapittel har en illustrasjon langs kanten som gir assosiasjoner til duodjiornamentikken, og som fryder øyet og vekker nysgjerrighet.  

Gjennom hele boka går illustrasjonene hånd i hånd med teksten, og man aner det usynlige som ikke alle er gitt evner til å oppleve, fordi «Den som ikke lytter hører ikke / Den som ikke ser øyner ikke / Bak tåka hvisker de og joiker lavt» (s. 51). 

I de dramatiske personlige tekstpassasjene, der Prost opplever hindringer og gjennom åndelige øvelser finner fram til kunnskapen, er bakgrunnen av teksten illustrert med mørke bilder. 

Hvert kapittel avsluttes med et dikt – eller tekst fra en joik – som får leseren til å reflektere ved hjelp av poesiens kraftfulle virkemidler.  

Som helhet er boka som en perle man ikke har lyst til å slippe fra seg, og som burde finnes i ethvert hjem.  

Boka vekker tanker om hvem det er som har retten til å forvalte samisk kulturarv, både det materielle og det immaterielle. Dette er aktuelt nå som man tilbakefører objekter til samiske museer, og det stilles spørsmål om hvem som har ansvaret for å revitalisere det samene har mistet.  

Forfatteren mener at det ikke er nok at eldre gjenstander tilbakeføres til museene; man må også revitalisere bruken av gjenstandene, som samiske trommer. Derfor har han brukt 20 år på å utforske og innsamle kunnskap om samisk åndelig tradisjon, laget trommer og deltatt i å føre noaidikunsten videre. For å bruke forfatterens ord er det som om trommene nå har begynt å snakke og ber oss om å lytte.