Helle Helle

Helle Helle

Helle Helle

Photographer
Mikkel Carl
Helle Helle: Hafni fortæller. Roman, Forlaget Gutkind, 2023. Nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024.

 

Motivering:

Helle Helles forfatterskap fortsetter å utvide seg og være i bevegelse. Inn i busser, opp på trappetrinn, ut i skogen, bort over jorder, oppå bensinstasjoner. I Hafni fortæller («Hafni forteller», oversatt til norsk av Trude Marstein) stikker hun ut en ny retning. Her tar Helle Helle oss med på en «smørbrødreise» gjennom Danmark.  

 

Hafni fortæller er en radikalt eksperimenterende og vill bok. En roman om krise og om fall, om livsvilje, fremmedgjøring, om frihet, skyld og skam og forventningenes konsekvenstunge blikk. Rett og slett en roman om hvordan man er til. «Hvis jeg kunne, skulle også jeg ville være», som Hafni sier i romanen med bruk av de modale verbenes hensiktserklærende form. Med sportssokkene stramt opp rundt leggene er Hafni i et evig tilløp til handling.  

 

48 år gamle Hafni skal skilles. Vendepunktet får henne ut på en etterlengtet roadtrip. Hun har besluttet at det nå er et godt tidspunkt for å smake seg gjennom det danske lunsjkjøkkenet: stjerneskud, sildeøje. Wienerschnitzel med ansjos, kapers og pepperrot – «med dreng på», som det kalles. «Jeg vil ikke have dreng på mit kød», sier Hafni i en av bokas mange vakkert absurde vendinger. Som ingen annen peker Helle Helle på kulturelle merkverdigheter som innleirer seg som språklige konvensjoner, og som man kan forfalle til å la passere rett gjennom munnen uten å smake på dem. Helle Helle får oss til å tenke ikke bare over språket, men med språket. 

 

Romanen er Hafnis, men den er også språkets. Veien til fortellingen går gjennom setningen. Hos Helle Helle er det språket som bestemmer retningen. «Det er tilladt at vælge rute på grund af et stednavn», står det. Og kanskje er det derfor historien må innom byen Pøl på Als. For der er Hafni helt på bunnen, hun finner simpelthen seg selv i en mudderpøl. Hun faller, synker, velter, også ned i et dypt mørke. Språket tetner, gir bare det aller mest nødvendige fra seg, som her: «Så gik arme og ben ud, og de løftede bryn trak ikke øjenlågene med sig.»  


Også humoren er kullsvart. Og gjennom latteren bryter lyset inn. I det hele tatt vokser og vokser romanen, blir større og villere. Som når hun iblant avbryter fortellingen med noen knallharde, firkantede tekststykker. De inneholder erindringsglimt, tilstander, opphopninger av kjerringråd – alt det vi bærer med oss. De løfter seg ut over fortellingen som ren poesi, modernistiske i sitt anslag. Eller som når Hafni en natt hun ikke får sove, tilbyr en eldre herre en karamell som går rett gjennom hånden på ham. Dreier det seg om et gjenferd? Romanen stiller i hvert fall spørsmål ved hvordan man er synlig for seg selv og for andre. Lettest er det kanskje å mime andre, smile en annens smil, som det står i boka. For Hafni gjelder det at tankens skygger legger seg inn over henne og handlekraften hennes. Forventningene til henne selv og hennes egne forventninger til andres forventninger. Igjen og igjen opplever hun å falle inn i et ja der hun kanskje heller ville lent seg opp mot et nei. Hvis noen forteller henne at en håndsåpe med tuttifrutti er på tilbud, kjøper hun den. Hvis hun går inn på et galleri, kommer hun ut med en blå akvarell med krabber. Hvis noen frir til henne ute foran kinoen Imperial, blir hun gift.  

 

Lengselen etter og frykten for å hevde seg i det menneskelige feltet setter henne i klønete, smertelig komiske situasjoner. For eksempel å stå i kø i matbutikken og fortsette å stå i den for å føle en form for nærhet. Eller: å sitte alene på Nyborg Strandcamping mens mørket faller på og si: «Vi to» idet et insekt lander på bordet. Eller: å føle seg friere overfor ting enn overfor mennesker.  

 

Romanen er fylt med vidunderlige dobbeltbevegelser, friksjon og undertekst. På den ene siden står selvutslettelsen med alle dens negasjoner (ikke gjøre ditt, ikke gjøre datt), som får Hafni til å unnskylde seg for å si unnskyld. På den andre siden en form for tross: «hendes tavshed er et gespenst på tomme pladser. Men hun vil ingen tomme pladser.» Og det bekrefter boka selv. Hafni står oppreist. Hun snakker. Og mens Hafni nok er opptatt av normer (selv om hun ikke er glad i ordet normativ), så er ikke Helle Helle redd for å bryte stilistikkens uskrevne regler. Hvem ellers kunne finne på å begynne sin roman med en bisetning? Og hvem ellers ville kalle romanen for Hafni forteller, men ikke la Hafni være romanens forteller? Hvem ellers ville la romanen utspille seg som en telefonsamtale der bare én snakker, mens de mange utsagnsposisjonene gir romanen en flerstemthet? Hvem kan ubesværet bevege seg mellom tids- og fortellerplan og få leseren til å le høyt av bruken av formuleringer som «Han sagde», «Hun siger»? Hvem forteller sin historie til en ikke navngitt person som man likevel forstår at man har møtt før, i romanene de og i BOB, slik at et forfatterskap på den måten får lov å bli en slags levende organisme, en samtale der verkene komplementerer og innhenter hverandre? Det er retoriske spørsmål. Stilistisk blir det ikke holdt igjen, og ingen kan holde Helle Helle tilbake.  

 

Med livet får man rundere armer, og kanskje finner man ut at livet beveger seg i sirkler og ikke i lineære forløp. Hafni fortæller gjør i hvert fall ikke det. Den anviser ikke en retning. Den forsøker å være.  

 

Helle Helle har for lengst bevist at forfatterskapet hennes ikke kan feies av banen i en bisetning. Flere av romanene hennes står allerede som hovedverk i dansk litteratur. Hafni fortæller er ikke noe unntak.