Ingeborg Arvola

Av og til er både kritikere og publikum enige, og en av årets store suksesshistorier er Kniven i ilden. Det er lett å bruke ord som eventyrlig, storslått og magisk om Arvolas roman, for det er litt av en historie vi som lesere blir kastet ut i. Men bak det store dramaet har Arvola skapt en fortellerstemme som både overrasker, fengsler og utfordrer. Med ski på beina og som aleneforsørger for to barn drar Brita Caisa fra Finland til Norge i 1859. Samtidig som Arvola bygger ut reisen til den norske kysten som en episk kjærlighetshistorie, holder hun fast i det som særpreger Brita Caisa: en tro på det overnaturlige og en kunnskap om hvordan en pleier de syke. Slik minner boka om Mikael Niemis Koke bjørn, med et nært blikk på tradisjoner og et åpent blikk mot kunnskap. Det styrker også romanen at blikket hele tida er hos Brita Caisa, og dermed holder fast i de som ofte blir glemt når historien om Norge skal fortelles. I Kniven i ilden gir Arvola stemme til de som ble dømt for utukt og måtte stå rett i kirka, de som levde som nomader og måtte tilpasse seg nasjonale lover og regler, de som sto igjen og måtte gjøre alt klart til når mennene kom tilbake fra fisket. Dette blikket gjør ikke bare boka original, det gjør at den også treffer godt i en tid med fornyet interesse for samisk kultur og historie.

Samtidig skal Arvola berømmes for hvordan hun har komponert Kniven i ilden. Dette er en roman som underholder uten å miste sine litterære kvaliteter. Med et godt grep om dramaturgien viser Arvola at også dramatiske historier trenger en god fortellerstemme. Hun skriver fram Brita Caisa med underlige og overnaturlige observasjoner og en menneskelig stahet. Det gir et annerledes blikk på et stykke Norge og en verden vi trodde vi visste det meste om.