Jakob Martin Strid

Med 18.500 hestekrefter kjører Den fantastiske bus (ikke oversatt til norsk) rett til hjertet på leseren med sin episke fortelling om viktigheten av fantasi og fellesskap. Jakob Martin Strid har brukt 15 år på sitt 2,5 kilo tunge og 40 cm brede mesterverk om Taku, en liten grå guttebjørn som sammen med de andre fra havna i byen Anhstarr City prøver å redde Timo. Timo har blitt syk av forurensningen i byen, og i håp om at safranliljen kan helbrede ham, bestemmer dyrene seg for å bygge en gigantisk buss og kjøre til sagnlandet Balanka, der safranliljene vokser i hopetall. 

Å bla gjennom tegningene av bussen når de endelig greier å få den til å fly, er en fullstendig magisk opplevelse. Tiden later plutselig til å stoppe opp i den ellers heseblesende roadtripen av en fortelling, over nordlys, Nordpolen, tundra, Det Siste Landet med forlatte atomkraftverk og den vemmelige blekksprutdiktatoren som tvinger barn til å gi fra seg fødselsdagsgavene sine. Men så skjer det noe annet. For oppslag etter oppslag flyr bussen så høyt opp på den blå himmelen at den til slutt forsvinner ut av illustrasjonene, og det zoomes inn på en mistet perleplate og løsrevne perler som om de var satellitter i det kjempemessige rommet. For deretter å la bussen styrte frontalt inn i hodet på leseren igjen. Det er uten tvil et overrumplende og intet mindre enn sublimt mesterstykke å tørre å fortelle på den måten. Det er no mercy og en annen virkelighet som både kan få fram latteren og svi litt i øynene i ny og ne.  

Den egentlige hovedpersonen i verket er bussen selv. Vi følger den skrangle og ramle av gårde helt til den som sagt flyr. Først jorda, så himmelen. Gjennom tverrsnitt av bussen kan vi følge med på hvordan det drikkes te fra samovaren, leses høyt og loddes kabler. Stemningen er varm og rolig og for en voksen leser nærmest nostalgisk, som om man selv satt på baksetet i bilen som den gang man var barn og drømte med åpne øyne om en ny verden … 

Jakob Martin Strid prøver aldri å holde inspirasjonskildene sine skjult. Her er hyllesten til den japanske animasjonsmesteren Hayao Miyazaki og spesielt Det levende slottet tydelig. Og i vanlig Strid-stil er grunntonen anarkistisk, humanistisk og antikapitalistisk. De hjemmelagde husene til flokken skal rives fordi det skal bygges nytt, men fellesskapet seirer til slutt. «Vi bor i Balanka nå, og alt er bra», som det står hele to ganger til slutt. Og så kan det røykes en joint av de helt store! En reise uten flyavgift er i høyeste grad i boks. Her handler reisen bare om å gå om bord på bussen og bli med ut på alle de fabulerende eventyrene Strid håndterer med presisjon og sanselighet. Det finnes ingen andre som Strid. Han er noe helt for seg selv og beviser igjen og igjen – og spesielt med dette mesterverket – at han har sin egen stil og håp for alle, både barn og voksne, om en ny måte å se og være i verden på. Det er stort og umulig å motsi. La Strids verden overta en del av vår ellers kjedsommelige horisont. Heller i dag enn i morgen. For man vet aldri når bussen kjører igjen.