Karin Erlandsson (FI)

Pärlfiskaren
Karin Erlandsson: Pärlfiskaren. Roman, Schildts & Söderströms, 2017

Øyensteinen (Aqua ova) har lokket til seg perlefiskere siden tidenes begynnelse. Begjæret perlefiskeren rammes av, er svært kraftig, og derfor kan hun forlate familien og hjemstedet uten savn. For de etterlatte er savnet svært stort.

Sesongen for perlefiske er i full gang, og perlefiskeren Miranda nyter å fiske opp havets skatter. Hun mener selv at hun er den beste. Etter at faren hennes ble rammet av øyensteinens fristelse og forsvant, fisker hun med vennen hans, som belemrer henne med den notorisk pratsomme Syrsa med de vippende hårtufsene. Hun plages av selskapet og behandler Syrsa deretter.

Når dronningen utlyser en ny jakt på øyensteinen, er Miranda overbevist om at nettopp hun er best egnet. Jakten er ikke ufarlig. Klemsopper (Compresa compresa) kan slå sammen rundt perlefiskerne og sluke dem. Rosehaier (Rosa heprantica) flokker seg om perlerevene. Med sine blodtørstige rynkesnuter har de allerede skamfert jentenes kropper, og havet ble farget rødt av blod da de mistet hver sin arm. At jentene er enarmede, vekker sjelden oppmerksomhet i teksten. Det tas bare for gitt. Romanen setter dermed spørsmålstegn ved hvilke kropper som er funksjonsdyktige, og hvilke som ikke er det. Med sine enarmede jenteskikkelser tar Erlandsson ubesværet stilling for mangfold. Tuuli Toivola gir det fargesterke fantasymiljøet et tidløst preg med sine svarthvite illustrasjoner.

Innsatsene er skyhøye i denne klassisk utformede fortellingen om lengsel, tilhørighet og overlevelse. Fortellergleden er et sterkt bærende element i den mangefasetterte og helstøpte romanen, der perlefiskernes jakt på den ettertraktede øyensteinen som skal stille all lengsel, tar form. Karin Erlandsson behersker elementene. Ledig lar hun fortellingen bølge fram. Gradvis innser Miranda at den enerverende Syrsa er selve øyensteinen, at søsterskapet er det som er verdt å strebe etter.

– Fant dere øyensteinen?

– På sett og vis, sier jeg. Men mest av alt fant vi noe bedre.

Kart og veibeskrivelser er viktige, som seg hør og bør i en eventyrfortelling. På sin ferd mot innsikt mellomlander jentene hos fyrvokteren Tekla i en Tove Jansson-inspirert episode, veien går videre til Hildegards skole i den nordlige regionen og fortsetter til byen der havet slutter, der den tidligere perlefiskeren Lydia er. Gjennomgående stilles jenter og kvinner i fortellingens sentrum. Også eventyrfortellingen og historiens onde instans tar her kvinnelig skikkelse i den onde Iberis, som utstråler kulde og vil rane til seg øyensteinen. Den isnende trusselen fra hennes griskhet løper gjennom fortellingen.

Undervannsscenene er suggestive. Syrsas brede smil når hun får følge Miranda ned i dypet, får knapt plass i åpningen i dykkerhetta. Jentene som svever stille som sjøstjerner før de lander på havbunnen for å fylle ranslene med perler, er bare en av detaljene som gjør teksten troverdig.

Pärlfiskaren har en bred og selvfølgelig appell. Den vokser ut over den tradisjonelle eventyrromanens bredder ved å utfordre konvensjonene, samtidig som bruken av sjangergrep er stilren.

Karin Erlandssons debut på det barnelitterære området, Pärlfiskaren, ble kåret til vinner i forlaget Schildt & Söderströms manuskonkurranse “Berättelsen är bäst!” i 2016, og mottok Runeberg Junior-prisen og Svenska litteratursällskapets pris 2018. Erlandsson har blitt nominert til Nordisk råds litteraturpris med romanen Minkriket (2014) 2015. Hun har også kommet med spenningsromanene Pojken (2018) og Missdåd (2016) samt kokeboka Sött och nött (2012). Erlandsson mottok første pris i Solveig von Schoultz-konkurransen i 2012 og tredje pris i Arvid Mörne-konkurransen 2002 for sine dikt.