Kirsten Hammann

Møt Georg. Du vil kjenne ham igjen, for han er uttrykk for en moderne tids radikale individualisme. Han er også hovedperson i Kirsten Hammanns skarpe og veldreide roman, den foruroligende morsomme Georg-komplekset.

Georg har alltid kommet lett til livets goder, men nå finner han seg selv som middelaldrende i et bratt fall fra suksessens tinder. Georg er forfatter, men har gått i stå. «Stakkels Georg, det er endeligt ude med ham. Han er blevet usynlig.»

Georg-komplekset er en roman om misunnelsens illeluktende vinder og om samvittighet, en roman som utstiller modernitetens selvberuselse og tømmermennene som følger når begjæret etter å bli sett og oppnå sosial anerkjennelse ikke oppfylles lenger. Men mens romanen er en uforsonlig satirisk samtidsskildring, er den også en avdekning av menneskets urdrift etter å få all verdens lys kastet på seg. Den danske salmedikteren Thomas Kingos vers fra salmen Far verden, far vel (1681) kunne dermed stå som motto for Hammanns bok: «Hvad er det dog alt, / som verden opsminker med fager gestalt? / Det er jo kun skygger og skinnende glar, / det er jo kun bobler og skrattende kar, / det er jo kun iseskrog, skarn og fortræd, / forfængelighed, forfængelighed!» Georg-komplekset er Kirsten Hammanns begavede, nådeløse innspill om hvordan tom forfengelighet dekker over en manglende værensfylde anno 2022.

Og Hammann lar Georg bevege seg ut på tynn is. For ikke nok med at han befinner seg i en skrivekrise, kona hans har gud hjelpe meg også begynt å skrive. Og det ser ut til at det kan bli en bestselger. Det. Må. Bare. Ikke. Skje. Mens Georg gråter sine elendighetstårer over konas invasive skrivepotensial, pønsker han på hva han kan gjøre for å gjenvinne sin posisjon i hierarkiet, og han anlegger en særdeles tvilsom og moralsk fordervet strategi: Kona, eller i hvert fall konas manuskript, må ofres så hans indre krise kan overkommes. Hammann viser oss at ofringer ikke bare hører til i en bibelsk fortid, men at sånn kan en moderne logikk også se ut. For å få kontroll over situasjonen går Georg til motangrep: Han må skrive noe som er spektakulært, effektivt, en krim, en som bygger på en sann historie om menns vold mot kvinner.

Kirsten Hammann retter et dypt problematiserende blikk på de etiske komplikasjonene vår sult etter misogyne virkelighetsskildringer etterlater. Hvor langt vil vi gå for å bli underholdt? Hammann tester oss.
Er en pervertert massemorders fetisjering av en avskåret fot som han gjemmer i en fryser, nok? Ja, det virker for Georg, det funker bra, synes han, å spekulere i menneskelige tragedier – det vil nok tiltale publikum. Passasjer fra hans true-crime-historie folder seg inn og ut av Kirsten Hammanns skildring av Georg og fungerer, som Georg nettopp har forutsagt, som effektiv, medrivende og spennende lesning. Det er et djevelsk uhyggelig, raffinert grep av Hammann: først å demaskere forfatterfiguren som autentisitetslikrøver og så blottstille leseren som en simpel, logrende voyeur. Begge like kyniske.

Kirsten Hammann har et stort og funklende satirisk talent. Hun fastholder oss i det som gjør vondt, og bruker ikke humoren til å glatte ut, men til å bite seg fast. Hun skåner ingen.

Når hun lar Georg imitere sjangerlitteraturen i et forsøk på å bli anerkjent – som seg selv – utstiller hun hvordan vår samtid så ofte forveksler imitasjon med originalitet.

Med Georg-komplekset gir hun oss anledning til å snakke med oss selv om kreftene som hersker i oss og i samfunnet vi har skapt. Og hun viser oss at streben etter suksess, menneskelig dårskap og jakt etter berømmelsens kapital, som Honoré de Balzac allerede på 1800-tallet skildret i sin menneskelige komedie, trives i beste velgående i en moderne nordisk samtid.