Kristín Eiríksdóttir

Motivering: 

Fiksjon er mer autentisk enn sannheten 

Romanen presenterer fire hovedpersoner, med ulik tyngde. Fortelleren i den første historien er filmskaperen Villa, som snakker som jeg-person og dermed inntar forfatterens synsvinkel i begynnelsen, til tross for at hun ikke deler noe med bokas egentlige forfatter. Villa forteller Dimitris eller Dimmis historie, for det meste samtidig med sin egen. Andre historier skrives av en tredje person som kjenner romanens personer og ofte kommer inn på Dimitris/Dimmis historie, og Villas venninne Ninjas historie samt historien til Jón Logi, som er far til Villas barn. 

Romanens fire grunnfortellinger kobles sammen via Dimitri/Dimmi. Fortellingen brukes som et verktøy eller redskap for skiftevis å skape og dekonstruere en sannhet. Livet har fart hardt med Dimitri/Dimmi, og leseren får etter hvert vite at rullebladet hans ikke ser særlig pent ut. Både Jón Logi og Ninja er klar over det, mens Villa, som jobber med en dokumentar om Dimitri/Dimmi, prøver å bryte ned fortellingene deres og skape en alternativ versjon som er både vakrere og bedre – en fortelling hun selv oppfatter som sann, men som andre ikke finner troverdig. Ninja jobber med henne på prosjektet, og de støter sammen på grunn av dette. Villa ønsker at fiksjonen hennes skal være autentisk. Slik forstår hun sitt objekt, fordi hun har en annen vinkling enn de andre. 

Villa og Dimitri/Dimmi møter hverandre i tenårene, da de selvfølgelig var annerledes enn de har blitt på tidspunktet da fortellingen finner sted. Villa har en gutt hun ikke vil svikte, men det gjør hun likevel i stor grad. På noen måter ser det ut til at hun med filmen vil forsvare både sin egen og Dimitris/Dimmis barndom og barndommens uskyld. Når fortellingen begynner, har Dimitri/Dimmi blitt hvalfanger og hallik, og begge kjemper med et misbruk som har forandret dem og fratatt dem den personligheten Villa en gang oppfattet som deres egen og ”autentisk” på sin egen måte. 

Romanen begynner idet Villa befinner seg på en filmkonferanse i Sverige for å snakke om filmen sin, og det oppstår et sammenstøt mellom fiksjon og opplysninger, et sammenstøt som markerer begynnelsen på romanen Tól (“Redskap”, ikke oversatt til norsk). Det blir gradvis klart at alle hovedpersonenes historier handler om kampen for å holde sitt eget liv i en lineær fortelling som samfunnet vil kunne like. Denne lineære fortellingen er imidlertid ikke mer ”autentisk” enn Villas følelsesrelaterte fortelling, som Kristín Eiríksdóttir har satt sammen og forbundet med historiene om Jón Logi og Ninja. Hvor stammer den fra, ideen om at livet skal være logisk og lineært?  

Tól av Kristín Eiríksdóttir er en elegant sammenflettet fortelling som dykker dypt ned i analysene av livene som utfolder seg. Samtidig utfordrer romanen gjengse ideer om politisk korrekthet, fiksjon og talefrihet.

Romanen Tól  kom ut i 2022 og ble nominert til Fjöruverðlaunin-prisen og Den islandske litteraturprisen i 2023.