Sabine Forsblom: Maskrosgudens barn

Sabine Forsbloms andre roman, Maskrosgudens barn, er et freidig berettet lappeteppe av historier som kretser rundt jenta Betinkans oppvekst i en arbeiderfamilie i Borgå i Östnyland på 60- og 70-tallet. Under den muntert taletrengte overflaten har romanen en hard og desillusjonert kjerne. Sabine Forsblom har ikke bare skrevet en utviklingsroman, men også gjort en sosialpsykologisk studie i ondskapens mekanismer og en nærmest sosiologisk kartlegging av Betinkans brokete verden av slekt, venner og naboer.

Sabine Forsblom (f. 1961) debuterte i 2004 med romanen Maskrosguden. Den ble sett som en sjeldent ferdig debut og ble prisbelønt av Svenska Litteratursällskapet i Finland. Romanen som er nominert nå, er i likhet med debuten skrevet på saftig dialekt og utspiller seg i samme krets av finlandssvensk arbeiderklasse i Östnyland.

Forsblom har i et intervju sitert det Charlie Chaplin sa om livet: på avstand er det komisk, men på nært hold tragisk. I hennes roman veksler avstanden brått og uten forvarsel. I lange deler ler man med den raljerende fortelleren av menneskenes innbilskhet og fåfengte lengsel, for i neste øyeblikk å kjenne et støt av medfølelse med Betinkan, som våkner naken og bakfull på et kaldt golv. Fortelleren har en rekke strategier for å skape distanse og holde smerten på avstand: hun snakker om sin hovedperson indirekte, "hun som het Betinkan", og utsletter henne iblant helt som subjekt. "I en seng i et rom tennes en liten lommelykt under et lite teppe." At Forsblom i bokas siste scene kommer den villfarne jenta så nær at hun skriver: "Her er jeg", må ses som en arbeidsseier.

Betinkans tilværelse preges av drikking og mobbing, fattigdom, sykdom og skitt, men her finnes også fristeder som biblioteket, besteforeldrenes varme hjem og stedet for uttjente hester. Mye minner om elendigheten hos Susanna Alakoski, men Forsbloms personer har en helt annen selvfølelse og forankring. Og framfor alt har de ordet i sin makt. De skriker, brøler og bryter ut i tirader, men forteller også historier og leser eventyr. Av dem har Sabine Forsblom fått evnen til "pausering, frasering og frisering" i arv, og hun har greid å skape et burlesk og ømt litterært mesterstykke. På kjøpet får leseren takket være ordlisten på slutten et grunnkurs i østnylandsk dialekt og kan utvide sitt ordforråd med nyttige ord som: halunkar – halvvoksne unge menn som ligger ganske langt fra såkalte svigermorsdrømmer, pletuga – barnslige og snåte – området ved nese og munn.