Sara Margrethe Oskal: Savkkuhan sávrri sániid

Sara Margrethe Oskal (f. 1970) kommer fra Guovdageaidnu/Kautokeino i Norge og har et langt kunstnerisk virke som skuespiller, dramatiker og forfatter. Hun har gått på Teaterhögskolan i Helsingfors og har en doktorgrad i performativ kunst fra Kunsthøgskolen i Oslo. Oskal debuterte som forfatter i 2006 med diktsamlinga. váimmu vuohttume og er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2016 for sin andre diktsamling savkkuhan sávrri sániid (norsk: utrettelige ord).

Den nominerte bokasavkkuhan sávrri sániid er ei knapp og presis diktsamling hvor leseren i små glimt, ved fortetta bilder, får innblikk i et samisk liv. Disse små glimtene former sammen ei større enhet som gjør at et stort lerret gradvis åpenbarer seg for den som leser. Boka kan leses som en hyllest til det samiske hverdagsmennesket, som utrettelig lever sitt samiske liv, på tross av det konstante presset fra omverdenen.

I den originalspråklige utgivelsen av boka er allitterasjonen høyt prioritert, noe som danner ei bro til muntlig, samisk fortellertradisjon, hvor allitterasjon var og er et svært sentralt litterært virkemiddel. Men i savkkuhan sávrri sániid er ikke den allitterære stilen utelukkende ei tradisjonell forankring, den er også en litterær metode. Oskals allitterære postulat blir til ei drivkraft i diktene og er med på å skape et univers av uventede bilder som åpner diktene, og gjør at lesningen kan fortone seg svært forskjellig fra person til person og forandre seg fra lesning til lesning.

På tekstnivået viser diktene i savkkuhan sávrri sániid seg fram som små glimt som etter hvert glir sammen til et stort bilde, og på liknende vis er boka bygget opp tematisk. Det er småglimt av hverdag fra et liv i reindrifta som vises fram i diktene, men ved å vise fram dette mikroperspektivet peker Oskal i virkeligheten på noe større. Bakenfor alle hverdagshandlingene, bakenfor det å sy og henge skinn til tørking, dirrer en tiltagende desperasjon. Det omkringliggende samfunnet er usynlig i boka, men det er noe manisk i fortellerstemmen, i måten det lyriske subjektet snakker og handler, som eksponerer samfunnsklimaet og subjektets posisjon i samfunnet. 

Boka gir innblikk i ei svært aktuell problemstilling hvor den politiske utviklinga leder til stadig heftigere press mot primærnæringene i samiske områder fra gruvenæring og andre storindustriinteresser. Slik blir Oskals diktsamling om den som utrettelig holder fast ved det samiske livet til et politisk ladd dokument; ikke et høylytt manifest som brer seg ut i store fakter og ord, men en dirrende stemme som utrettelig vikler tråder som viser fram hva det er som går tapt når storindustri rykker inn og beslaglegger og forurenser land og hav i samiske områder. savkkuhan sávrri sániid er eifølsom og subtil diktsamling hvor disse perspektivene åpnes, rom for rom, inntil leseren uforvarende står i åpent landskap.