Theis Ørntoft

Motivering: 

Hvordan forteller man den kompliserte tilstanden som har blitt kjent som det antropocene? Det vil si en tidsalder der mennesket har blitt en geologisk faktor som forandrer planeten. Kan man fortelle det i en roman? Svaret er antakelig at det kan man ikke. For de bakenforliggende faktorene er så innviklete at de neppe kan narrativiseres. Fortellinger krever bestemte mennesker, kausalitet, intensjoner, agens – ting som ikke gir mening innenfor betegnelsen det antropocene. Men man kan fortelle om de stakkars menneskene som befinner seg i miseren. Mennesker som er underlagt, om ikke skjebnen, så i hvert fall planetens tilstand, og som ikke kan gjøre annet enn å forbli i besværet og, som best de kan, forsøke å få det hele til å fungere et tilfeldig sted i et ufattelig stort solsystem som skjebnesvangert nok har utviklet liv på en av de åtte planetene sine. Dette er utgangspunktet i Theis Ørntofts Jordisk («Jordisk», oversatt til norsk av Kyrre Andreassen). 

Her møter vi blant andre Ernst. Det er 1967, og han er på Tenerife med kona Inger. På en hotellfest der hun har gått tidlig til sengs, blir han budt opp til dans av en fremmed, koketterende kvinne, men velger i stedet å ta en taxi opp på et fjell. Her tror man i et kort sekund at Ernst strekker seg ut og banker på selve Melkeveien, men det viser å bare være den lukkede døra til et stjerneobservatorium. Sånn sett er det ikke langt mellom det planetariske og Ernsts indre liv, der begge deler forblir like uransakelige, men forbindelsen finnes som et veldig sug i livet som verken er til å håndtere eller fatte. Det er dette suget denne store samtidsromanen prøver å fange inn. 

I romanen bytter Ernst bankjobben ut med oljeindustrien, fordi han frykter en valuta som bare er abstrakt, diffus og uhåndgripelig. Pengenes brutte bånd til det fysiske blir et bilde på virkeligheten alle de gjennomgående personene i Jordisk befinner seg i. En virkelighet som generelt sett har løsrevet seg fra det konkrete, både i tanke og handling. 

Romanen er i fem deler, og persongalleriet er stort. I tillegg til Ernst møter vi Ernsts datter Alice og de tre barna hennes, Joel, Rhea og Miriam. Dessuten den amerikanske faren deres, Nick, som etter en stormfull start på ekteskapet med Alice langsomt går i hundene, blir skilt og stikker av hjem til USA igjen. I Nicks del finner vi ham imidlertid i en tørrlagt versjon, og nå også som far til forfatteren og den tidligere snowboarderen Julia.  

Ørntofts roman er dermed ikke bare amerikansk av karakter, altså i sine assosiasjoner til familieromaner av for eksempel Jonathan Franzen eller sine hilsener til John Steinbecks gigant Øst for Eden; de fleste personene i boka har også amerikansk blod i årene.  

Slik blir USA på godt og vondt definerende for den samtiden romanen prøver å kapsle inn. Stilen i romanen kan virke en smule følelsesløs, og boka ble av en kritiker betegnet som «lammelsens roman» – man kan kanskje snakke om prosa tilført benzodiazepiner. Likevel eller kanskje nettopp derfor glir vi umerkelig med fra den ene siden til den neste, fra den ene uforløste fortellingen til den neste, som i de store kollektive filmene og seriene fra de senere årene: Det kunne være Todd Solondz’ Happiness (1998) eller tv-serien Succession (2018–2023). Man glir sorgløst fra livets viktigste begivenheter til likegyldige informasjonsstrømmer, som når Alice i bilen på vei hjem, kort tid etter at hun har begravd sin Ernst, kommer i tanker om en gammel nyhet fra 1971 som handler om en svart panter som har flyktet fra Ålborg Zoo.  

Alle personene i Jordisk lider på hver sin måte av å være menneske, altfor mye menneske. Mest jordbundne og kanskje også derfor mest heroiske framstår Alice og Julia, mens mennene i romanen generelt hjemsøkes av fluktimpulser og fortaper seg i alt fra drikking og dystopiske dikt til TikTok-dansende jenter som er i yngste laget. 

Ørntoft er ellers best kjent som dikter. Han debuterer med Yeahsuiten i 2009, men slår for alvor gjennom med sin dystopiske diktsamling Digte 2014 fra 2014. I 2018 skriver han sin første roman, Solar, som av kritikere har blitt beskrevet som en «grusomt god bok», og som senere har oppnådd kultstatus i visse kretser. I Solar blir slutten ensom og uvirkelig fordi hele menneskebyrden lander ett sted, nemlig på hovedpersonen Theis, som ikke har flere steder å flykte til, som i et dataspill som er spilt til ende. I Jordisk er byrden og besværet fordelt på flere personer. Misantropien blir heller ikke så eklatant som hos for eksempel Bret Easton Ellis eller Michel Houellebecq, for interessen for personene vi møter, forblir oppriktig, om enn ofte utsiktsløs. Noe i romanen, dens blikk på personene, insisterer til tross for lammelsen og den derav illusjonsløse prosaen på å beskrive dem som mennesker og ikke bare figurer. Her ligger kanskje det eneste håpet: at Jordisk faktisk er interessert i personene det fortelles om, også selv om de muligens bare er interessert i seg selv og suget universet til stadighet lar seg utfolde i dem.