Tomas Mikael Bäck

Tomas Mikael Bäck
Fotograf
Juho Paavola
De tysta gatorna. Diktsamling, Schildts & Söderströms, 2016.

Tomas Mikael Bäck (f. 1946) er en markant poet som i snart femti år har gitt ut diktsamlinger som er små i format, men store i substans. Debuten skjedde i 1972 med Andhämtning. I fjor kom hans tjuende bok, De tysta gatorna, som nå nomineres til Nordisk råds litteraturpris. I 2014 ble han tildelt Edith Södergran-prisen og i 2016 Längmanska kulturfondens pris.

Bäck tok utgangspunkt i den finlandssvenske modernismen, med Gunnar Björling som sin fremste læremester. Hans uttrykk gikk mot en stadig større knapphet, og på 1980-tallet ga han ut flere samlinger med aforistiske dikt på én linje. De senere årene har han latt diktene bre seg ut over litt flere linjer og sluppet inn det biografiske. Utgangspunktet er ofte en konkret iakttakelse fra fødebyen Vasa. Det fortellende draget og de sanselig gjenkjennelige detaljene – luktene, synene og lydene – gjør hans nyere diktning avspent og befridd. Man blir opprømt på en stille måte av å lese Bäck.

De tysta gatorna åpnes "samma gamla sinnen" og "vilken minnesbild som helst får återkomma". Det man hører når man åpner seg, er ofte ikke, som Bäck påpeker, tomhet eller stillhet, men "tinnitus i den egna apparaten". Men også disse bilydene og forstyrrelsene bejaer han. Kanskje ligner de faktisk på musikk som ennå ikke er skapt, eller et stille, uavlatelig regn. Til og med feilene og ulykkene tas imot og gis mening:

I tåget går jag åt fel håll. Jag skär mig på en skåpdörr. Ständigt denna kärlek.

 

Det mangler ikke dramatikk i diktene: det tordner, det glemte landskapet står i flammer, og lynene lager svarte sikksakk-mønstre. For det meste klarer Bäck seg imidlertid uten det grelle og spektakulære: ”Man behöver kanske inte till slut cinnober och smaragd?”

Det man behøver, er snarere det grå og gylne, regnet og musikken og "upplevelsen av en närvaro som ingenting splittrar". Meditativt og tålmodig undersøker Bäck hulrommene i veggene språket omgir oss med, og tar seg inn bak tankens forbudsskilt. Det han finner der, formidler han så i dikt skrevet med stor omhu og spenst og en øm, sørgmodig humor.