Zenia Johnsen og Signe Parkins

Per (ikke oversatt til norsk) er et storslått og svært stille mesterverk om liv og død. Om metamorfose, savn og sorg, og at noen aldri endrer seg. Vi husker dem vi svikter, sier jeg-fortellerens far og flytter. Han etterlater seg et akvarium med trådnett-lokk og et løfte om å komme tilbake og fylle noe i det. Etter et år uten kontakt dukker far opp igjen og tar med barnet på jakt etter sommerfugllarver. Tålmodig betrakter barnet livets drama utfolde seg foran øynene våre, mens far igjen er fraværende og taus. Til slutt folder sommerfuglene seg ut og etterlater oss med et håp på barnets vegne. Noe blir likevel forandret.  

Zenia Johnsens tekst er presis og poetisk, konstaterende og uten sentimentalitet. Den er koblet med Signe Parkins’ kongeniale strek, som spenner over et humoristisk, skissert larveunivers til selve følelsen av forlatthet via fargemettede værelser uten mennesker og en svimlende zoologisk detaljeringsgrad der vi i høyeste grad får et møte med den ekte kunsten og kunstneren. 

Det er på mange plan et svimlende og berikende verk om noe som er ubarmhjertig, rått og nærmest umulig å sette ord på. Det må noe annet til når ensomheten både kan og skal framkalles som den sitrende uroen den er når den vokser fram i barnets verden, uten at barnet selv er i stand til å gi den form, farge og forståelse. Den er der bare hele tiden.  

Per er et stort verk om de helt små tingene som likevel er de som forskyver seg, pipler fram på sine egne måter og gir et innhold og en hverdag til barnet som gjør det mulig å være i det som virker så umulig. Det er realistisk poesi, nærmest håndholdt, tegnet virkelighet der man må gripe etter noe eller noen man ennå ikke kjenner, med et ønske om at det likevel – og tross alt – kan hjelpe en.  

Verket kan avleses på mange forskjellige plan og har i seg selv enda flere lag, der det som virker umiddelbart, likevel vokser i en som leser veldig lenge etter møtet med historien, der tekst og tegning balanserer knivskarpt i et insisterende mesterverk av de helt store om det som er så hjerteskjærende å ha en barndom i. Det er heldigvis også et verk som verken moraliserer eller pedagogiserer, men forteller om det som gjør vondt, når det gjør vondt. Det i seg selv er en bedrift og et mot som verket inkluderer. Et mot til å fortelle om savnet og sorgen i en stil der kulturen ikke er nok, og naturen derfor tar over og gir håp om noe mye større. De flagrende sommerfuglene er så vakre og skrøpelige på en og samme tid. Akkurat som det å leve, og ikke bare overleve.