Arndís Þórarinsdóttir og Sigmundur B. Þorgeirsson

“Ofte har jeg sluppet unna med nød og neppe. Jeg har blitt sendt i saltasker gjennom islandske trakter, jeg har blitt oppbevart i usikre hus, og det har blitt satt fyr på arkene mine. Jeg har vært ute på farefulle sjøreiser og har blitt båret ut av brennende hus.”

Hvordan skriver man om et eldgammelt kalveskinnshåndskrift og en mange hundre år gammel nasjonal arv på en slik måte at barn i vår tid får lyst til å lese? Arndís Þórarinsdóttir har greid det på kunstferdig vis ved å identifisere seg med håndskriftet Möðruvallabók og skrive dens farefulle ferd opp gjennom Islands historie som en medrivende spenningsroman.

Kalveskinns- eller pergamenthåndskriftene som oppbevares på Island, utgjør en fellesnordisk arv. De inneholder gamle sagaer, kvad, trylleformularer, lover og visdom. Det er viktig for de nordiske samfunnene at kommende generasjoner har en levende forbindelse med disse kostbarhetene, som i mange tilfeller er ille tilredt, men som rommer vår felles gamle kunnskap og historie. Størst og mest kjent av disse håndskriftene er Möðruvallabók, som i Bál tímans (”Tidens bål”, ikke oversatt til norsk) selv trer fram og forteller sin historie i form av en slags poetisert autofiksjon. Boka blir utsatt for harde strabaser både til lands og til vanns, kommer ut for uhell og vandalisme og bare unnslipper med nød og neppe, som under den store brannen i København i 1728 og engelskmennenes bombardering av byen 70 år senere.

Beretningen folder ut et gripende bilde av de historiske skiftningene Arndís lar håndskriftet gå gjennom. Vi følger i hælene på Möðruvallabók i historiens avgjørende øyeblikk både på Island og i København, helt fra håndskriftet blir til, og fram til våre dager – ja, faktisk litt lenger, for historien slutter ute i framtiden. På den måten får leseren en fornemmelse av sin egen litenhet i den store sammenhengen og forstår at han eller hun bare tilhører et lite kapittel av historien.

Sigmundurs illustrasjoner fanger leseren og tilfører beretningen et kraftig ekstra lag. De viser oss forskjellige tiders klesdrakt og bolig, for Möðruvallabók når vidt omkring – den er en form for tidsvagabond. Det virker sannsynlig at illustratøren har fått inspirasjon fra pergamenthåndskrifter, for noen av bildene minner oss om at kalveskinnsarkene ble brukt igjen og igjen, og at det under én saga kanskje fantes en annen og eldre. Bildene er også ulike og tjener varierende formål. Noen forteller en historie, med referanser og bildespråk, andre vekker en stemning i takt med teksten.

Det er en kunst å gi et gammelt pergamenthåndskrift en stemme som kan forbinde barn av i dag med verdenssamfunnets eldgamle kulturarv. I Bál tímans har det lyktes enestående godt, med en fellesmenneskelig sorg over de sagaene som gikk tapt, og gleden over dem som ble bevart til tross for menneskenes endeløse krigstumulter.

Arndís Þórarinsdóttir (f. 1982) er forfatter og oversetter og har gitt ut en lang rekke bøker for barn og unge, men også dikt og noveller. Blant verkene hennes kan nevnes Blokkin á heimsenda (”Blokken ved verdens ende”, ikke oversatt til norsk) , som hun skrev sammen med Hulda Sigrún Bjarnadóttir, og som i fjor ble nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris. Sigmundur B. Þorgeirsson (f. 1985) er utdannet bildekunstner og har variert erfaring med illustrasjoner til bøker, film og dataspill.