Bjørn Rasmussen: Ming

Ming er et dikt om sorg og skrøpelighet, fortalt med en bevegende språklig styrke.

Ming er noe uerstattelig som kan falle i gulvet og gå i tusen knas.

Og Ming er det Flemming, det lyriske jegets døde far, ble kalt som liten: Den Ming som hjemsøker diktsamlingens grenseløse rom, der den indre og den ytre virkeligheten flyter sammen.

Bjørn Rasmussen (f. 1983) er dramatiker, prosaist og dikter og en sentral figur i bølgen av ny dansk diktning som er karakterisert av en særegent personlig stemmeføring og samfunnsorientering.

Han debuterte i 2011 med den endeløst vakre, voldsomme og formelt nyskapende romanen Huden er det elastiske hylster der omgiver hele legemet, som i 2013 ble fulgt opp av romanen Pynt. Ming (2015) er forfatterens første diktsamling.

Ming består av 5 avsnitt, atskilt av kullsvarte sider som strukturerer et forløp som strekker seg fra januar til mai, og som beskriver det lyriske jegets hverdagsliv, gjennomsyret av angst og psykose, i et kolonihagehus der han bor med mannen han skal gifte seg med. Det lille prologdiktet lyder slik:

Blandingen av enkelhet, surrealisme og intense, kroppsfunderte metaforer er typisk for Bjørn Rasmussens språk, som virker både ved den suverene beherskelsen av et klassisk stilistisk virkemiddel som enjambementet og tilsynelatende lavmælte, men ikke desto mindre verdensåpnende sammenligninger: Å gråte som en symaskin er et så sterkt bilde på sorgens mekanisk stikkende smerte som man overhodet kan få, og gleden som har framkalt tårene, er like sammensatt som opplevelsen av bare å kunne møte sin avdøde far hvis man ikke tar sin anti-psykotiske medisin – noe jeget ofte ikke gjør, noe som da også ender med at han blir innlagt, og det igjen avføder en formidabelt finsanset beskrivelse av livet som psykiatrisk pasient.

Bjørn Rasmussens poesi er skrevet fra et sted det veldig sjelden skrives fra. Fra sorgens og den psykiske sykdommens fragile og pinefulle virkelighet, der det likevel finnes så mye kjærlighet, sanselighet og skjønnhet. Den minner oss også om hvor bredt og sterkt den heteronormative matrisen virker. Den deler en enestående følsomhet med oss og åpner våre sinn for skrøpelighetens styrke:

Nei, får leseren lyst til å svare jeget. Det er alt annet enn dumt å skrive et diktverk som snakker fra et helt annet sted enn det, vi umiddelbart gjenkjenner. Når livet faller i gulvet og går i tusen knas, når man nesten ikke kan reise seg fra senga eller gå på badet og slett ikke bruke kollektivtrafikken, når man “ligger og fryser på gulvet / som et stykke peberfrugt”, så er det ikke sikkert man kan skrive noe som helst. Men hvis man kan det, og man heter Bjørn Rasmussen, kan skriften bli til en suveren poetisk livsytring.