Elísabet Jökulsdóttir

”Død. Død. Hvordan kunne det gå til. Hva betydde det ordet.” Sånn innleder Elísabet Jökulsdóttir den selvbiografiske romanen Aprílsólarkuldi (Eitthvað alveg sérstakt). Frásögn um ást og geðveiki og huggun (Aprilsolkulde (Noget helt specielt). En fortælling om kærlighed og sindssyge og trøst, Turbine 2021, oversatt til dansk av Nanna Kalkar). I dette verket bruker hun diktekunstens metoder til å undersøke hva som skjedde da hun på slutten av 1970-tallet, da hun var rundt tjue, fikk en bipolar lidelse og opplevde en avmakt og en skam som hun har brukt en stor del av livet sitt på å trenge til bunns i og formidle i sin kunst.

Romanen handler om Védís, som på terskelen til voksenalderen rammes av katastrofen det er å miste faren sin, men som viser seg ute av stand til å takle følelsene som følger av det. Farens død tvinger henne nemlig til ikke bare å se menneskets forgjengelighet i øynene, men også å innse hvordan oppveksten i en alkoholisert familie med tilhørende gjemselleker utad, kaos, stridigheter, morens raserianfall og distanse i relasjonene har formet personligheten og følelseslivet hennes. Hun har vokst opp med å bruke språket til å bedra seg selv og andre, til å ikke si hva hun mener, og ikke mene det hun sier. Fra barnsbein av har hun altså blitt indoktrinert til å undertrykke alle følelser og fryse dem ned, for det finnes ikke noe så farlig som følelser. Sorgen som herjer Védís etter tapet av faren, er dermed farget av et sinne og en lengsel som hun ikke vet hvordan hun skal håndtere eller artikulere. I tillegg blir det komplisert for henne å sørge over faren, som hun føler at hun i virkeligheten har mistet langt tidligere – eller muligens aldri har hatt. Den største sorgen i Védís’ liv består nemlig i at hun som barn aldri fikk lov til å oppleve en ubekymret oppvekst.

Kort tid etter dødsfallet og midt i nervesammenbruddet møter Védís Kjartan, og kjærlighetsforholdet mellom dem smelter hennes indre ispanser så hun gir etter for følelsene. Forholdet deres er kjennetegnet av kjærlighetshunger og et konstant forbruk av rusmidler med tilhørende tvangstanker, frykt, angst og depresjon.

Elísabet Jökulsdóttirs beskrivelse av hvordan Védís som følge av sykdommen litt etter litt mister forbindelsen til virkeligheten og mener å høre og se diverse budskap i omverdenen som er skjult for andre, er mesterlig utført. Den utøylede stilen og humoren som hersker på overflaten, dekker over en tung understrøm. Den naive, klare teksten appellerer i sin estetikk sterkt til barnet Védís aldri fikk lov til å være, men som hun i sin avmakt forsøker å vise omsorg for. Elísabet Jökulsdóttir behandler på en sensitiv og poetisk måte temaer som er vanskelige å omgås, og tilfører stoffet en magi som ikke etterlater noen uberørt.

Elísabet Jökulsdóttir (f. 1958) har i løpet av de drøyt 30 årene som har gått siden hun publiserte sin første bok, vært en viktig stemme i det islandske samfunnet. Med åpenhjertighet, innsikt, humor og likeframhet har hun berørt leserne sine og rettet deres oppmerksomhet mot problematiske temaer som kjærligheten i alle dens skikkelser, rusmidler av ulike slag, vold i parforhold, psykisk sykdom og psykisk helse. Hun har publisert dikt, kortprosa, noveller, romaner og skuespill. Parallelt med den litterære virksomheten har Elísabet Jökulsdóttir utført forskjellige oppgaver og var bl.a. æreskunstner for kunstfestivalen Sequences høsten 2021. Elísabet Jökulsdóttir mottok Den islandske litteraturprisen for 2020 for Aprílsólarkuldi. Hun har to ganger mottatt kvinnenes litteraturpris på Island, Fjöruverðlaunin (Fjara-prisen). Første gang i 2007 for den selvbiografiske romanen Heilræði Lásasmiðsins (”Låsesmedens gode råd”, ikke oversatt til norsk), som er en slags søsterbok til Aprílsólarkuldi, og så i 2015 for diktsamlingen Ástin ein taugahrúga: Enginn dans við Ufsaklett (Kjærligheten et nervevrak: Ingen dans ved Fiskeklippen, ikke oversatt til norsk. Året etter ble hun for første gang nominert til Nordisk råds litteraturpris for nettopp den boka.