Inghill Johansen

Inghill Johansens forfatterskap er ikke blant de mest omtalte i norsk samtidslitteratur, til tross for at alt hun har skrevet, holder en usedvanlig høy kvalitet. Siden debuten med romanen Hjertehvitt i 1991 har hun kommet med fire prosasamlinger: Suge (1996), Klage (2002), Forsvinne (2009) og Bungalow (2016). Nå er hun tilbake med en roman, og årets bok bekrefter og viderefører en motivkrets vi kjenner fra tidligere utgivelser – farens skjebne, stedets betydning, jegets situasjon – og den gjør det på en mesterlig måte.

Dette er G er fars bok, og det er datterens, hun som er forbundet med slekt, familie og sted. Romanen forteller om dramatiske hendelser og hverdagslige tildragelser på samme presise og følsomme måte, styrt av en årvåken og nennsom observasjonsevne. Huset spiller en avgjørende rolle som forvalter av tidens uransakelige og lett forunderlige gang. Stedet G på sin side rammer inn historien og knytter de ulike delene og stemningsleiene sammen. Det taktskiftet som inntreffer når fortidshistorien overtas av nåtiden, tilbakeføres til utgangspunktet når jeget en siste gang, i slutten av romanen, igjen er tilbake i G.

Kanskje kan romanen forstås som en arkeologisk utgravning der det materielle får en egen erkjennelsesmessig betydning. «Flyttelasset mitt ser litt ut som et gravfunn fra oldtiden», heter det et sted med en typisk Johansen-formulering, som viser at det nærmest svevende blikket på tilværelsen aldri slipper taket i det håndfaste og jordnære. Humoren er der, ikke som en anmassende tone, snarere som en innsikt i at de flytende betingelsene som gjelder for ethvert menneskeliv, kan anta uventede skikkelser – på én gang smertefulle og underfundige.

Johansen skriver om det som er og det som forsvinner, og hun har en egen evne til å føye det livet som leves her og nå, inn i et forløp som aldri trues av tyngende tradisjonsbeskrivelser. Hennes tre omdreiningspunkter, farens død, stedet og jegets liv, knyttes sammen på en lite støyende måte. Dette er ikke en forfatter som roper med utestemme. Som få andre forfattere klarer Johansen å forene det realistiske blikket med en ydmykhet som antyder at verden ikke er avhengig av vår tilstedeværelse i den for å være. Hun tør å nærme seg det tilsynelatende trivielle på en måte som gir tingenes tilstedeværelse en form for lysende mystikk. Selv det mest uanselige og tilsynelatende ubetydelige, synes Johansen å si, kan påvirke oss i retninger vi ikke har oversikt over selv. 

Dette er G er et høydepunkt i Johansens forfatterskap spesielt og i norsk litteratur generelt.