Johan Jönson

Johan Jönson

Johan Jönson

Photographer
Johan Jönson
Johan Jönson: Nollamorfa. Diktsamling, Albert Bonniers förlag, 2023. Nominert til Nordisk råds litteraturpris 2024.

 

Motivering: 

I Nollamorfa (ikke oversatt til norsk), Johan Jönsons nyeste og tjueførste diktsamling, møter vi en mann som for noen år siden ble pensjonert fra jobben sin i et vaktmesterselskap. Nå er han rammet av Parkinsons sykdom, og vi får følge hans siste tid på et sykehjem. Mannens forvirrede minner, tanker og inntrykk slynger seg nedover midten på boksidene i korte linjer, ofte fragmentert til enkeltlyder og stavelser. På bokas høyreside skrives en tekst i kursiv der mannens pleiere og pårørende klossete prøver å nå fram til den syke. Vekselsangen pågår til slutten og døden, til Null, som setter punktum for denne nedtellingen i Jönsons forfatterskap og knytter an til hans tanke om at “poesien er null”. 

 

Jönson gjenspeiler demensspråket og den oppsmuldrende demenshukommelsen og lykkes i å fordype mange av sine ofte forekommende temaer, for eksempel fremmedgjøringen overfor språket, tvangsmessig likt en dødsdrift. Men han viser også fram demensen som en analogi til den kroppsarbeidende klassen og dens mangel på språklighet til å tale for seg selv. I svigerfarens forvitrende språk finnes det også poetiske sannheter og kvaliteter å ta vare på: 

 

Vad heter barnen / Mina / Vilka är mina // Har j / Har jag de barnen // Är det j / Jag s / Va // Är dd // Ä // Vv // Va // Ahh // Vem / Vilka var dem // Vilk. 

 

I Jönsons polyfone poesi er ingenting for fint eller for stygt å dikte om. Dryppende kjønnsytringer finner sammen med vakre skildringer av landskap og barndom og krevende teorier og rasende angrep på samtidens hyperindividualisme og kapitalismen.  

 

Midt i alvorlige og tunge skildringer av samtiden glimter også humoren. Slik kan det lyde når inskripsjonen på mannens gravstein, etter hans eget ønske, siteres:  

 

NÄR HAN LEVDE VAR HAN EN LIVAD LAX  

MEN NU ÄR HAN EN GRAVAD 

 

I Nollamorfa gjør Jönson et ypperlig arbeid med det som har kommet til å kjennetegne hans poesi: montasjeformen, en kunstnerisk teknikk og komposisjonsform der elementer stilles opp mot hverandre, og der forbindelse mellom dem skaper mening. Montasjeteknikkens vekslinger mellom tekstkarakterer, stilnivåer, typografier og rytmer bidrar til at formen alltid er levende og foranderlig, og dette lar blikket hoppe mellom ulike utsagn og ulike former. Slik får leseren også mulighet til å bli medskaper.  

 

Formatet i A3 lar bokligheten ta plass. Et interessant valg i tider da den digitale boka i stadig høyere grad forsøker å utkonkurrere den fysiske. Et annet aspekt er at boka tar plass mens forfatteren havner i bakgrunnen, også det utfordrer samtidens besatthet av forfatteren og forfatter-jeget. 

 

Johan Jönson (f. 1966) ble kjent med diktsamlingen Efter arbetsschema (2008). Etter gjennombruddet kom Livdikt (2010), som ble nominert til Augustprisen og ble fulgt av tre bind med retninger: med.bort.in. (2012), mot.vidare.mot. (2014) og dit.dit.hään. (2015) Han ble første gang nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2009 med Efter arbetsschema og igjen i 2019 med Marginalia/Xterminalia. Med Nollamorfa viser han igjen at hans penn er en av Sveriges skarpeste.