Kristina Carlson
“Jeg er sytti år gammel, kanskje litt yngre, kanskje litt eldre. Den nøyaktige alderen min kjenner jeg ikke. Jeg var ni år gammel da jeg ble skåret og etterlatt ved hoffet. Der fikk jeg det nye navnet Wang Wei.” Slik presenterer jeg-fortelleren i romanen Eunukki (”Eunucken”, oversatt til svensk av Henrika Ringbom) seg, en utrangert hoffevnukk som ser tilbake på sitt liv ved hoffet i Song-dynastiet i Kina på 1100-tallet. Gjennom anekdotene Wang Wei forteller, betraktes evige temaer som kjærlighet og død, makt og utenforskap.
Wang Wei er skilt fra familien sin, men heldigvis har han venner ved hoffet, andre evnukker. Evnukkene anses som ufarlige og utfører mange slags oppgaver. For eksempel har Wang Wei lenge arbeidet i palassets harem. Venner og forbilder er viktige for Wang Wei fordi den kjødelige kjærligheten ikke er mulig for ham, og heller ikke kjærligheten til etterkommere. Men kjærligheten og dens manifestasjoner fascinerer ham, og når han funderer over kjærligheten, undersøker han også kjønn. Som evnukk kan han betrakte menns og kvinners egenskaper og relasjonene mellom dem som fra en slags mellomposisjon.
Wang Wei har lært seg å lese og regne, men embetsmannseksamen har han aldri avlagt. Takket være sin behagelige karakter har han likevel gjort det tålelig bra. Ved hoffet greier en seg hvis en ikke blander seg i maktkamper eller sprer rykter – rykter er våpen og sladder betalingsmidler, så det gjelder å veie sine ord. Etter å ha blitt fristilt fra tjenesten tør Wang Wei imidlertid å la tankene vandre.
Døden vil han ikke tenke på, men i en så høy alder smyger den seg likevel inn i bevisstheten. Den ene keiseren etter den andre har mistet livet, og det tynnes også ut i venneflokken. Den sviktende helsen bekymrer ham, men selv om kroppen er som en gammel sekk, løper tankene som en klar fjellbekk. Dn gemyttlige evnukkens erindringer er heller ikke blottet for skarphet og ironi. "Jeg er sytti år! Jeg vil følge hjertets lyster og bryte konvensjonenes grenser!”
I sin roman utforsker Kristina Carlson ensomhet, menneskelighet og individets forhold til samfunnet. Den fjerne tiden og miljøet virker fremmedgjørende og understreker det tidløse ved den gamle evnukkens funderinger. Carlsons klare, presise språk er lyrisk, ofte aforistisk, og øyeblikksbildene er som kinesiske dikt eller tresnitt.
Kristina Carlson (f. 1949) har arbeidet som journalist i Suomen Kuvalehti og utgitt ungdomsbøker under navnet Mari Lampinen. Hennes første roman Maan ääreen (“Til verdens ende”) ble tildelt Finlandia-prisen i 1999. For den andre romanen, Herra Darwinin puutarhuri (2009) (“Herr Darwins gartner”, ikke oversatt til norsk), mottok hun den finske Statsprisen for litteratur og Takk for boken-medaljen, og verket ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.