Laura Lindstedt
«– Oooon...ei-ron! [...] Rosa hadde sett så uvanlig konsentrert ut. Som om hun anstrengte seg for å finne noen nøyaktige ord i det snevre ordforrådet sitt, noe oppsiktsvekkende hun kunne begynne med, noe som ville fange lytternes interesse. Og nå kom altså dette ordet.» Det greske ordet «oneiron» (drøm) åpenbarte seg også for forfatteren Laura Lindstedt, og var utgangspunktet for boka selv før hun kjente ordets betydning.
Lindstedts fantasi om sekundene etter døden rykker leseren inn i en hvit mellomtilstand der tid og sted har opphørt å eksistere. Dette ukjente mellom liv og død er den renskårne scenen for Oneiron (Oneiron, Forlaget Oktober, oversatt av Tor Tveite), og hit kommer sju kvinner. Gradvis slukner de kroppslige behovene og fornemmelsene: sulten finnes ikke lenger, ikke engang behovet for å puste. Kvinnene kommer fra forskjellige hjørner av verden, de snakker forskjellige språk og har ulik bakgrunn. Polina er bokholder fra Russland, Rosa Imaculada brasiliansk hjertetransplantasjonspasient og Nina fransk husmor som venter tvillinger. Nederlandske Wlbgis er kreftsyk, og senegalesiske Maimuna drømmer om jobb som modell. Den yngste er Ulrike fra Østerrike. Den sentrale skikkelsen i selskapet er den amerikansk-jødiske performancekunstneren Shlomith, som med sin anorektiske kulturekspedisjon strekker Oneirons kroppslighetstema til det ytterste.
Rundt leirbålet, en rød parykk, samles kvinnene for å fortelle historier, som en søskenflokk i et Nangijala av i dag. Selv etter at livet har tatt slutt, er de en del av et samfunn – en fortrøstningsfull tanke som åpner muligheten for å kommunisere og å huske. Sammen er de mer, også når det egentlig ikke finnes noen ting. «Pulsen er en klokke. Smerten er en klokke. Nå var alt borte, alt unntatt ordene. Samtalen [...] førte tida videre, passet på dem, sørget på en eller annen ufattelig måte for at de forble mennesker.» Til slutt gir også språket tapt for en nærmest telepatisk forståelse. I siste del av boka ledsager kvinnene hverandre til det endelige oppbruddet og friheten, samtidig som hver enkelts skjebnestund nøstes opp foran øynene på leseren.
Et samfunnskritisk og feministisk blikk er innebygd i fantasiens strenge realisme, og Lindstedts skildringer av menneskelige tragedier og maktutøvelsens mekanismer er langt fra godnatthistorier. Forfatteren briljerer også med sin kulturhistoriske belesthet, som setter henne i stand til både å frikoble og sette spørsmålstegn ved det vante og det sanne – slik kvinnene i den hvite mellomtilstanden gjør når de forsøker å få fatt på ordene og det levde, når de setter sammen sine egne klær til noe som kan minne om et hjem, eller når de stemmer over Swedenborgs himmellære.
Kyndig leker Lindstedt med så vel tekst- og stilnivåer som prosaens konvensjoner, og hun skriver et finslepent, sterkt språk. Resultatet er et flerstemt verk med mange lag der det nåtidige samtidig har noe blendende klassisk ved seg. Det er som om forfatteren etterstreber fraktalenes uendelige, små detaljer når hun skriver hele verdener inn i et avgrenset øyeblikk. Oneirons hvite virkelighet, et tomt ark, fylles med levende fortellinger som gjør ære på fantasien, litteraturens muligheter og det kompromissløse kunstneriske arbeidet.
For nysgjerrige lesere finnes det bare ett givende alternativ: å gi seg over til den hvite verdenens fortellinger, slik den sist ankomne, Ulrike, gir seg over til nytelsen som skjebnesøstrene unner henne på de første sidene i boka. Men i tillegg må de gå gjennom smerte og skam. Modig, gjennom det levde livet.
Laura Lindstedt (f. 1976) ble tildelt Finlandia-prisen for Oneiron i 2015. Også hennes debutbok Sakset (2007) var Finlandia-kandidat. Lindstedt holder på med å ferdigstille sin doktoravhandling om kommunikasjonens problem i Nathalie Sarrautes produksjon.