Mikaela Nyman

Motivering: 

To havomsluttede verdener møtes hos Mikaela Nyman, født 1966, ålandsk forfatter og journalist som lenge har vært bosatt på New Zealand. I debutsamlingen När vändkrets läggs mot vändkrets, nominert til Nordisk råds litteraturpris 2020, trakk hun paralleller mellom øyene i verdenshavet mot bakgrunnen av søsterens sykdom og død. 

I den nye samlingen För att ta sig ur en rivström måste man röra sig i sidled (ikke oversatt til norsk) fortsetter hun sin lyriske undersøkelse av tilværelsens kompleksitet. Og hun gjør det med overbevisende litterære midler. 

Tittelen henspiller på fenomenet med havstrømmer som truer med å trekke en svømmer ned i dypet hvis man ikke beveger seg sidelengs i stedet for å svømme mot bølgene. Ut av dette bildet skapes det dikt som lik en universell strøm av inntrykk fyller sidene. Den grafiske utformingen gjør at tekstene pulserer på en egenartet måte. Tre punkter blir pausetegn, ordene får sine alternative betydninger via skråstrek. Det dreier seg om opptegnelser som bølger mellom dypt eksistensielle problemstillinger og hverdagslige episoder. I det ene øyeblikket skriver Nyman små dagboklignende notiser for i neste øyeblikk å behandle menneskehetens skjebnespørsmål. Blikket rettes mot rommet, «universums knarrande brus», der signaler fra en forlist romkapsel fanges opp, ikke så ulikt stemningene i Nobelpris-vinner Harry Martinsons skjebnevisjon Aniara. 

Det gir en sterk dynamikk til tekstene, som åpner seg for mange forskjellige lesninger. Pandemien, krigen i Ukraina, klimakrisen og allment kaos framstilles mot bakgrunnen av en syndeflod av tilkortkommenheter: «vad hände med alla milda sånger?» I en gal verden øker handelen med utstoppede dyr mens bomber regner over vergeløse ofre. 

Likevel kan man spore et spirende håp midt i mørket, med barna som lysbærere i sin spontanitet. Mikaela Nyman vier seg ofte til å navngi dyr og planter: bløtdyr, undulater, tistelsommerfugler, blåregn. Det er fortsatt ikke for sent å plante solsikker. Hun skriver i tilknytning til maoriske myter med vannånden Taniwha som en både truende og trøstende kraft. 

Diktene har en presisjon i uttrykket som kulminerer i suiten av kommentarer til skrifter i sandstein, frilagt av tidevannet ved den newzealandske kysten. Det er spor av liv og drømmer: «med kinden mot sanden tillåter jag mig att tro».