Merete Pryds Helle & Helle Vibeke Jensen (ill.)
”Far siger, at det ikke er min skyld, det med, at min søster har glasøje. Men han siger også, at det ikke er hans skyld, at mor er flyttet hjem til min storesøster Jasmin, der bor på kollegie.”
Dermed har Merete Pryds Helle slått an det ene temaet: spørsmålet om skyld. Og det andre, om det naturlige og det kunstige, står rett foran: ”Min søster har glasøje. Hun får det hele tiden skiftet ud, for farven i glasøjet passer ikke til det andet øje…. Mor siger, at det er, fordi farverne altid skifter i det levende, at man aldrig kan holde fast i noget som helst.”
Merete Pryds Helle er en av Danmarks mest allsidige forfattere. Hun skriver lyrikk, romaner (og har blant annet mottatt bokhandlernes De gyldne laurbær), krim, barnebøker og interaktive SMS-romaner. Hun mestrer det danske språket i dets mange fasetter og kan kunsten å utnytte muligheter mellom linjene, som f.eks. i ovennevnte sitat, der utsagnet om det levende, at ”man aldrig kan holde fast i noget som helst”, trekker opp spor til mange deler av handlingen i fortellingen.
Jenta som er historiens forteller, har veltet på sykkelen sin, og sykkelstyret har truffet og skadet øyet til søsteren så hun har fått glassøye. Samtidig har moren flyttet hjemmefra, fordi – viser det seg senere – farens ”kærlighedsøje var blevet blindt”. Hans erkjennelse kommer da han overrasker sine døtre i å gå rundt i natthagen for å se med måneøyet sitt.
Øyet er gjennomgående i forfatterens måte å drive fortellingen rundt og fram på ved hjelp av assosiasjoner som fletter sammen den runde steinen som fikk sykkelen til å velte, glassøyet søsteren fikk, og de andre øyetypene som kommer fram når man ser verden gjennom glassøyet. Morens roser, livet i natthagen, fuglene og sommerfuglene toner fram.
Og søsteren konstaterer at ”hvis det ikke var sket, havde hun aldrig vidst, at hun havde et levende øje”. Så i motsetning til det tradisjonelle skarpe skillet mellom det kunstige og det naturlige fastholder forfatteren her dynamikken mellom de to fasettene av tilværelsen.
Dette understrekes til fulle av bokas illustratør, Helle Vibeke Jensen, som i sterke farger og markante mønstre framkaller kreftene glassøyet kan se. Vi ser figurer som kan lede tankene til avklaringen og freden man finner i Østens mandala-bilder og på den livfulle under- og foranderligheten som man kan framkalle når man setter kaleidoskopet foran øyet og dreier rundt.
Helle Vibeke Jensen, som tidligere har mottatt Kulturministeriets illustratørpris, har eksperimentert med ordløse bildebøker, og hun er en mester i å utnytte mønstre til livsytringer. Derfor beriker hun denne fortellingen om skyld, kjærlighet, naturlighet og det kunstige; hun utfyller ikke de tomme plassene mellom linjene, men skaper et helt eget, parallelt univers som nok kan vekke både uro og en meditativ tilstand. Det er stor bildekunst å vise oss hva vi tydelig kan se i blindhetens mørke.
Og det er stor litterær fortellerkunst å skape en fortelling med så mange lag at man som leser kan vende tilbake igjen og igjen og finne nye sammenhenger mellom assosiasjonene som vever seg ut og inn mellom hverandre.
Så mye liv på så lite plass!