Eldrid Lunden
Begrunnelse:
Eldrid Lunden (født 1940) er en av våre fremste diktere, en lyriker som med stor autoritet og utrettelig engasjement har påvirket vår lesing og våre litterære anskuelser gjennom 50 år – intet mindre. Helt siden debuten i 1968 har hun vært i besittelse av et særpreget språk og en klar og nysgjerrig tilnærming til verden. Skjebnefellesskap er nok et overordnet stikkord for lesningen av denne dikteren, fra den særegne feministiske åpningen, gjennom den utrettelige utviklingen av forfatterskapet der hun viser en påfallende vilje og evne til å aksentuere en skrift som stadig leter opp nye måter å favne virkeligheten, og frem til den utsøkte fornyelsen i de senere bøkene. Uansett anslag og format er det alltid en sterk, personlig kraft til stede i Lundens diktning. Hun skriver klokt og kresent. Hun tar i bruk og omformer tradisjonelle motiver og temaer med sin likefremme, flytende stil.
Lundens seneste bok, Det er berre eit spørsmål om tid, sjangerfestes som Kalenderdikt 2014–2018. Kalenderdikt er en heller sjeldent brukt litterær kategori. Lundens kollega Jan Erik Vold ga ut en samling med tittelen Kalenderdikt i 1995, men hos Eldrid Lunden er det en annen vektlegging, nær sagt en annen rangering, uttrykket kalenderdikt får her en underordnet funksjon, som et antydet premiss, et utgangspunkt, utvilsomt for å melde at det her ikke er snakk om bokens øverste nomen, men heller et bestemmende slektskap med dagboken, notatboken, eller som i Edith Holdens berømte Naturdagbok fra året 1906 av en engelsk dame. Jo, kalenderdikt er en sjangerbenevnelse for en diktbok om tap, sorg og om det å være også intellektuelt til stede i en ettertid, i gjenklangen av «Dine, nesten umerkelige, farvel».
Det er berre eit spørsmål om tid har et både stillferdig og trassig uttrykk, diktene er nedskårne og skjerpede på typisk Lundensk vis, men gjennom de ofte ordknappe tekstene stråler en egenartet aforistisk kraft, som om diktene er brokker av et pågående undersøkende arbeid. Noter fra et granskende liv kunne man kanskje benevne Eldrid Lundens forfatterskap som. Som sørgeskrift står denne boken frem som en dypt personlig og samtidig allmenngyldig henvendelse. Og der Eldrid Lunden setter seg fore å identifisere det menneskelige gjennom skriftlige erkjennelser og erfaringer, er dette en både skarp og ukunstlet poesi man med hell kan se både den lille og den store verden gjennom.