Sami Said

Begrunnelse:

Sami Said (født 1979 i Keren, Eritrea) debuterte 2012 med romanen Väldigt sällan fin, en mye omtalt skildring av en students forsøk på å finne en plass til sin egen personlighet mellom den eritreiske familiens forventninger og de svenske omgivelsenes fordommer eller feilslåtte velvilje. Debuten ble etterfulgt av Monomani (2013), og den nominerte romanen er Saids tredje. Våren 2019 utgis også barneboka Äta gräs, med illustrasjoner av Sven Nordqvist.

Människan är den vackraste staden skildrer med innfallsrikt språk og humor den papirløse migranten San Franciscos motgang og vennskap på en ferd som kommer til å gå i motsatt retning av den vanlige: fra nordskandinavisk landsbygd via Øresund og Sør-Europa tilbake til barndomslandet. Minneverdig er delen som utspiller seg på en ikke navngitt søreuropeisk øy der San Francisco arbeider hos “Madame”, som forvalter et forfallent parkanlegg som det lokale partiet “Svarthanene” også gjør krav på. Her utvikler romanen seg til en allegori over europeisk samtidshistorie, over flyktningkrise og fascisme.

Samfunnsskildringen mangler ikke realistisk brodd, men Said undergraver gjerne forventningene ved hjelp av symbolske omskiftninger. Den paranoide vennen Richard/Hussein, som går til islamofobe overdrivelser i sin vilje til å bli svensk, framstår for eksempel som en speiling av debutromanens Abdul/Fredrik, en innfødt svenske som med overdreven entusiasme konverterer til islam. Og når San Francisco i en dyktig oppbygd nøkkelscene på et Western Union-kontor overbeviser et innvandret par om at sønnen deres er verd å sende penger til, blir det lett magiske resultatet at han selv smelter sammen med sønnen og får ut pengene han har sittet og ventet på.

Som helhet er Människan är den vackraste staden en rik pikareskroman der hovedpersonen kan minne om en moderne Candide, kastet ut i en hard verden der hans godhjertede optimisme ses som noe å mistro eller å utnytte. Men til forskjell fra hos Voltaire finnes det ingen kynisme i fortellerperspektivet. San Franciscos rørende tro på menneskene framstilles av Said ikke som dumhet, men om noe som et humanistisk ideal. Det er knapt noen tilfeldighet at “San Francisco” også er et helgennavn, og i hans rolle som den evig tilgivende sønnen er det rett og slett mulig å se han som en Kristus-figur.